La meg få slippe å skyte deg.

Flokken kryssa horisontlinja et sted østover mot Vigja. Vi var mange som hadde satset på flokker i Lordalen  denne dagen. Formiddagshvilen i solvarm lyng ble strøket av lista, og jeg la østover i seige klyv. Flokken tura flere runder mellom skoggrense og snaufjell med jegere på slep. Innimellom fikk den en halvtimes fred mens jegerne omgrupperte.

Etter noen timer tok jeg kaffekok på en haug for å avvente utviklingen. Foran flokken var det en skytterlinje, og trekken fristet dem i min retning. Jeg slapp meg litt ned og fant en senkning som gav meg skjul opp bak haugen over. Myrflata foran meg var omkring femti meter brei, før det igjen gikk opp ei li. Perfekt for liggende skudd. Et sveip med kikkerten bekreftet at her var det ingen jegere som kunne ødelegge moroa. Flokken kom sakte beitende innover flata. Tommelen rørte sikringen da lederdyret nølte, kikket skrått opp mot lia og flokken begynte å trekke tilbake. I øyekroken så jeg en liten bevegelse lavt lia, akkurat der kula mi skulle ha gått. Helt kamuflasjekledd! Ingen kontrastfarger! Jeg kjente på kvalmen og sinnet. For to år siden dybdeintervjuet jeg en jeger som skjøt jaktkameraten sin på hjortejakt. Han fortalte om femten år med psykiske og fysiske plager.

Hendelsen satt i. Jeg var utrygg. Litt ut på ettermiddagen satt jeg godt til litt oppe i en li. Flokken kom beitende vestover mot meg. De var velkomne. Jeg satt med ryggen mot en stein og med tofoten utslått. Noen minutter før hadde to grå og grønnkledde karer passert meg en hundremeter på nedsida. De var på veg fram mot flokken. Jeg fant dem ikke igjen i kikkerten. Lå de i kjerra et sted? Litt etter kom kalven fri,- men slapp fra det med livet. Berget av min utrygghet.

Svenska Jägareförbundet undersøkte i 2015 hva som var de viktigste årsakene til skyteulykker på jakt. Etterpå laget de en liste over de viktigste tiltakene. Øverst på listen står:

Alla deltagare i jakten ska bära signalfärger och ha möjligheter till fullgod kommunikation (lämpligen jaktradio).

De fleste hjorte,- og elgjaktlag har krav om kontrastfarger. Mange steder bruker driverne refleksvester, og de varsler over radio når de nærmer seg postrekken. I jegeropplæringa banker vi inn betydningen av å bli på posten til jaktleder blåser av. Ofte er det forbud mot å lade før en er på post. Poster er ofte merket med tillatte skyteretninger.

Fremdelses er det mange villreinjegere som ikke bruker kontrastfarger. Villreinjegere arbeider ofte under tidspress.  38 % av jegerne løste skuddet mindre enn 3 minutter etter at de var i posisjon. 8% av jegerne oppgir at skuddet gikk omtrent umiddelbart etter at de var i posisjon. I et kort øyeblikk skal jegeren vurdere om en har lovlig dyr, om dyret står fritt, om bakgrunnen er sikker, andre jegeres posisjon, dyrets fart, vinkel og skuddavstand. Da er det lett å overse en jeger i full kamuflasje.

Villrein ser ikke farger. Om du er rød eller grønn spiller ingen rolle for villreinen. Men for deg og andre jegere kan det være livsviktig.

Når kommer de som selger fellingskort på villrein til å stille krav om kontrastfarger?