Jeg husker best min første villreinjakt. Det var for 12 år siden. Gode venner ordnet et kalvekort og tok meg med inn i fjellet. Jeg var vant til rådyr og hjorteposter, der jeg satt aleine og kunne planlegge alt selv. I villreinfjellet var sjokket stort. Jeg hadde lagt og sneket på en liten flokk i godt over en time. En av kameratene lå bak og sekunderte. Jaktbuksa var godt slitt på knærne av all krypinga. Over høyre skulder så jeg en som kom travende forbi med bøyd nakke. Han kasta seg ned 50 meter framom meg og løyste 3 skudd. Han fikk kalven sin, og jeg fikk nye timer med gåing og stilling. Flere ganger opplevde jeg at jegere sneik mot samme flokken som jeg, men fra motsatt side. Jeg så inn i geværløpet deres . Motet sviktet og jeg søkte dekning bak en stor stein. ”Her må vi være på hugget” oppmuntret gode venner. Jeg syntes det var vanskelig å balansere mellom forsvarlige skuddsituasjoner, og det å være på hugget.
Spørreundersøkelsen Bedre Villreinjakt i Ottadalen og Snøhetta høsten 2006 viser at flere villreinjegere sliter med det samme problem. 1/3 av jegerne opplevde at andre stilte på samme flokken, og 17% oppgav at andre jegere hadde brutt inn i deres stilling mot dyra. 8% av jegerne opplevde sist høst at andre valgte en skyteretning som gjorde dem utrygge.
Noen av oss har opplevde slike episoder. Ett år hadde nær 1000 villrein og 50 jegere samlet seg på Heggeboflyene i Skjåk. Villreinen turet rundt på flatene i flere dager mens jegerne prøvde å komme for skudd. Mange sprang åpnet mot flokken, mens andre prøvde å stille til forpost. Et par av oss oppsummerte det slik:
Slike opplevelser har sammenheng med jaktform. Tidlig i jakta og tidlig på dag står villreinen vanligvis mer spredd. Ofte har du da flokken for deg selv og du har god tid til å stille mot dyra. Det skytes da i større grad på dyr som står i ro, og det blir færre bom og skadeskudd. Den fineste jakta for meg er når jeg ser dyra før de ser meg. Jeg har all verdens tid til å stille mot flokken, og kan vente med skuddet til jeg er helt trygg på godt treff. Trolig er dette den jaktformen de aller fleste villreinjegere liker best.
Utpå dagen er dyra satt i bevegelse, de klumper seg, og er vanligvis i fart. Dyra blir da mer synlige og flere jegere trekker mot flokken. Jegere kappspringer for å komme i forkant av flokken og det stilles mot dyra fra flere kanter. Alle vet at dyra er i fart igjen etter første skuddet. Resten av jegerne må trekke etter flokken for å se om den blir stoppet lengre framme.
I første fellesjaktperiode sist høst oppdaget vi en reinsflokk på Knatthøin opp for Skjervedalen. Den hadde flere jegere oppdaget før oss. Det ble stilt mot flokken fra flere kanter. Men her fikk de jegerne som var best plassert ligge i fred. De andre lå i skjul og ventet til at jegerne som lå nærmest skulle få skyte. Etter skuddet ble de liggende stille slik at flokken skulle trekke unna. Det var en ro over jakta selv om 10 – 15 jegere hele tiden jaktet mot flokken. Dette viser at selv med flere jegere på samme flokk kan en hjelpe hverandre til god jakt.
Mindre villreinflokker og enkeltdyr har ofte gjemt seg vekk i utkanten av jaktområdet. Dyra er rolige, det er det få jegere og du kan ha god tid til snike mot dyra. For mange er dette villreinjakta på sitt beste. Villreinundersøkelsen viste at det var færrest bom- og skadeskudd ved snikjakt på dyr i ro.
Videoklippet under er fra 2015. Da var to av oss aleine i flere timer med en flokk som hadde gjemt seg unna. Jeg hadde god tid til å snike innpå flokken. Og i et par timer var jeg knapt mer enn 300 meter fra dyra. Jeg brukte tofot og kjente på full kontroll. Med tolmodighet åpnet det seg gode skuddsjanser og begge dyra ble felt i løpet av en halvtime. Kamera var montert på siden av rifla.